Hvem er bibliotekarene?

Det pågår en diskusjon på den åpne epostlista BibliotekNorge. Diskusjonen startet med en reaksjon på Deichmanske bibliotek sin utlysning av fem stillinger på den nye barne- og ungdomsavdelingen på Tøyen, der ingen av stillingene krevde, eller ønsket, bibliotekutdanning i utlysningen og mange tolket det slik at bibliotekutdannede nærmest var uønsket som søkere. Den samme holdningen har mange lest inn i Morgenbladets intervju med biblioteksjefen i Oslo som på mange måter sier det samme: det trengs andre krefter i biblioteket enn bibliotekarer for å oppnå det man ønsker med biblioteket i framtiden. Fagforeningen Bibliotekarforbundet reagerer kraftig på vegne av sine medlemmer, mens andre, som Norsk Bibliotekforenings leder, Mariann Schjeide, utrykker  frykt for at hun ikke lenger kan anbefale ungdom å utdanne seg til bibliotekarer, ettersom en batchelorgrad i bibliotekfag ikke lenger er en ønsket yrkesgruppe i de store bibliotekene. Alt dette er mine tolkninger av diskusjonen slik den har gått i avisspaltene og over skjermen min de siste ukene.

Jeg sitter og tenker, hvem er bibliotekarene? Hvilke tanker har de som har lyst ut stillingene i Oslo gjort seg når de har formulert seg slik de har? Det er tydeligvis en avstand mellom hva mange mener at bibliotekarer kan og vil gjøre, og det bl.a. ledelsen på Deichmanske bibliotek mener det er behov for av kompetanse på Tøyen. Noen i diskusjonen retter skytset mot bibliotekutdanninga i Oslo, mens andre forsvarer den samme utdanninga. Studenter føler seg avvist og er frustrerte. En skikkelig suppe med andre ord. En, etter min mening, nyttig suppe.

For alle som ønsker en innsikt i noen av de prosessene og strukturene som omgir bibliotekarprofesjonen vil jeg anbefale Roma Harris sin bok Librarianship, the erosion of a woman´s profession. Librarianship ble utgitt i 1992 og har dessverre fortsatt gyldighet. Roma Harris sin analyse har mye tilfelles med den diskusjonen som nå pågår på epostlista og beskriver det som ligger under med deprimerende klarhet og framsynthet. Romas feministiske analysemetode har sine svakheter, men forskningen hennes setter fokus på mange av de utfordringene vi fortsatt kjenner igjen, vi som kjemper for at bibliotekaryrket skal anerkjennes som den kunnskapsprofesjonen den er. En kvinnedominert yrkesgruppe som stort sett jobber i det offentlige, som har en grunnleggende rolle i utviklingen samfunnets kulturelle og intellektuelle strukturer.

Jeg vil også gjerne gå litt tilbake i bibliotekhistorien og se på hvordan profesjonen har utviklet seg.

Om vi starter før siste halvdel av det 19 århundrede så var det ingen bibliotekutdanning å få. Da gikk man i lære på et bibliotek og ble bibliotekar når man var ansatt som sådan. Dette var veien for mange pionerer som Melvil Dewey,  S.R. Ranganathan, Haakon Nyhuus og Rikka Deinboll for å gi noen eksempler. Disse samme pionerene var også med å sette rammene for sin tid, og ettertidens, bibliotekutvikling og bibliotekutdanning. Bibliotekarprofesjonen springer ut av praksis og har til enhver tid tilpasset seg samfunnets utvikling. Ingen profesjon som har en tretusenårig historie og som i sin moderne versjon kan trekke tråden flere hundre år tilbake i tid kan sies å være rigid og lite tilpasningsdyktig. Vi har ikke bibliotek fordi bibliotekarene har tviholdt på arbeidsmåter og strukturer som er foreldet. Bibliotekarer var noen av de første til å ta i bruk det som engang ble kalt EDB utenfor romforskningens og universitetenes domener. Det er ikke få av norges befolkning som fikk sitt første møte med informasjonssamfunnet i form av et tastatur og en dataskjerm på et folke- eller fagbibliotek på seksti- og søttitallet.  Bibliotekarer så verdien av video i en tid der den dominerende oppfatning var at video var kulturelt søppel. Dette var det fagutdannede, høyrøstede, oppegående og vidsynte bibliotekarer som gjorde.

Vi har bibliotekutdanninger fordi det er det foreløpig beste svaret på samfunnets behov for bibliotek. Andre yrkesgrupper har alltid hatt en plass i bibliotekene. De siste årene har mange stillinger som litteraturformidlere uten bibliotekutdanning blitt lyst ut. Dette har som oftest vært et svar på at noen (og jeg aner virkelig ikke hvem disse “noen” er) mener bibliotekarene ikke har nok formidlingskompetanse eller fokus. Og det er noe med ordet fokus som vi må snakke om. Bibliotekaryrket er et ekstremt bredt yrke, bibliotekutdanninga reflekterer dette, en som går ut med en batchelorgrad i bibliotekfag kan brukes til utrolig mye forskjellig rett fra start. Fokuset kommer når noen av oss spesialiserer seg gjennom praksis og videreutdanning, mens andre forblir generalister og kan trø til over alt der det trengs. Siden de fleste folkebibliotek er sterkt underbemannet så er generalistene bra på en måte, driften fortsetter uansett, men det undergraver muligheten til å synliggjøre at her er det et stort behov for mer arbeidskraft. Når spesialiststillingene blir utlyst for, og besatt av, folk som ikke har bibliotekutdanning, så er kanskje det en refleksjon av at vi bibliotekarer ikke har synliggjort at mange av oss har spesialiseringen som skal til.

Sånn, nå fikk jeg ut frustrasjonen og tankene mine, og kan puste ut. Eli har skrevet en veldig bra bloggpost om dette med oppfatningen av bibliotekarer.